– Drømmestipendet er en stipendordning de aller fleste i miljøet kjenner til, og er utvilsomt et kvalitetsstempel som tar seg veldig godt ut på cv-en. Men det faktum at en profesjonell jury verdsetter ambisjonene mine og har troa på at drømmen er realiserbar, er kanskje det aller viktigste for min del. Dette er en anerkjennelse som betyr enormt mye for selvtilliten – samtidig som det motiverer meg til å fortsette og gjøre arbeidet som kreves for å bli profesjonell cellist, sier Gabriel.
«Point of no return»-øyeblikket
Gabriel er født og oppvokst i Kristiansand, og var åtte–ni år da han begynte å få celloundervisning på den kommunale kulturskolen. Lidenskapen for å utøve instrumentet vokser i takt med ferdighetene, og dermed blir han etter hvert elev ved kulturskolens Lørdagsskole-tilbud og deretter deltaker på talentutviklingsprogrammet TUP Kristiansand.
– Kulturskolegangen var utrolig givende og viktig på alle mulige måter. Der la jeg grunnlaget og lærte å jobbe kreativt med musikken. Der opplevde jeg mestring, ble inspirert av dyktige musikere og medelever, fikk venner for livet samt to veldig gode mentorer i pedagogene Maja Birkeland og Adam Grüchot, forteller Gabriel.
Etter hvert blir han også cellist i Norsk Ungdomssymfoniorkester (NUSO), i tillegg til å delta i en rekke nasjonale seminarer, satsinger og program for unge musikere. Det tok likevel noen år før unggutten innså at det å spille cello, var langt mer enn en fritidsaktivitet. Øyeblikket drømmen tok form, beskriver han som skjellsettende og et «point of no return».
– Jeg har et veldig klart minne fra da jeg satt i cellogruppen i NUSO som 17-åring. Ett eneste magisk, musikalsk øyeblikk midt i verket «Scheherazade», var så ubeskrivelig vakkert at jeg ble fullstendig forelsket i orkestermusikken. Der og da ble jeg helt sikker på at jeg skulle bli musiker, og drømmen om å bli profesjonell cellist ble nærmest altoppslukende, sier Gabriel.
Drømmen
Fem år senere er 22-åringen inne i sitt fjerde og siste år i bachelorstudiet i utøvende cello ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Høstens semester tilbringes som utvekslingsstudent på Mallorca før han så vender tilbake til Nordens Paris.
– Jeg trives veldig godt med både studiene og Tromsø som by. Som del av mentorprogrammet til Arktisk Filharmoni har jeg fått kjenne på hvor utrolig gøy og inspirerende det er å spille med et profesjonelt orkester bestående av vanvittig dyktige musikere. Derfor er den store drømmen å få fast jobb i et av de mange fantastiske orkestrene i Norge, sier Gabriel. Hvor veien går etter endt bachelorløp, er fortsatt litt i det blå. Det som imidlertid er sikkert, er at mastergradstudier blir neste steg på veien.
– Jeg kommer til å søke på skoler i både inn- og utland, men norske orkestre står øverst på ønskelista når jeg skal søke jobb etter endt utdanning. Dels fordi nivået her hjemme er skyhøyt, og fordi jeg ønsker å ta del i den kollektive utviklingen ved å være utforskende og skapende, samtidig som den unike kulturarven blir ivaretatt og styrket. En annen viktig grunn til at jeg vil jobbe her hjemme, er at det vil det være en glimrende mulighet til å gi noe tilbake til kulturlivet som har formet meg som ung musiker, forklarer Gabriel.
Onsdag 18. mai i år var det utdeling av Drømmestipendet under et bystyremøte i Kristiansand. Foruten ordfører og store deler av bystyret, representanter fra Norsk Tipping og Norsk kulkturskoleråd, var det to veldig kjente fjes blant publikum.
– At både Maja og Adam – mine pedagoger ved kulturskolen – var til stede, betydde utrolig mye for meg, da jeg i tillegg til å få overrakt stipendet også fikk muligheten til å spille. Det er jo mye takket være grunnlaget jeg fikk i kulturskolen at jeg har utviklet meg til den cellisten jeg er i dag, og derfor var det utrolig fint å gi noe tilbake, og vise mentorene mine hvor langt jeg har kommet, sier Gabriel, som også skal spille på den offisielle åpningen av kulturskolens splitter nye lokaler på Silokaia i slutten av oktober.
Befriende og uvant øvelse å skrive stipendsøknad
Da det ble klart at Gabriel var en av Drømmestipendjuryens 50 utvalgte, trengte han ikke å gå i tenkeboksen for å finne ut hva pengene skulle investeres i.
– Det høres muligens litt kjedelig ut å bruke pengene på et nytt instrument, men en cello koster vanvittig mye penger. Det å ha mitt egen instrument gjør at jeg kan finne min egen lyd og identitet, som i sin tur vil være viktig for å videreutvikle evnene mine som cellist, sier Gabriel.
Gevinsten med Drømmestipendet har med andre ord vært stor for Gabriel Punsvik Gluch. Og i tillegg til alt som fulgte i kjølvannet av tildelinga, i form av anerkjennelse, synliggjøring og nytt instrument, hadde han stort utbytte av søkeprosessen.
– Å flagge dine innerste drømmer og høye ambisjoner er jo en form for selvskryt som nærmest er å anse som sosialt selvmord her til lands, sier Gabriel leende før han så fortsetter: – Men selv om jeg beveget meg utenfor komfortsonen, var det utrolig befriende og noe vakkert ved det å få lov til å ta seg selv litt høytidelig uten å ha janteloven hengende over seg. Så ja, det var en uvant, men veldig nyttig øvelse og reise, som jeg absolutt anbefaler andre unge kulturutøvere å begi seg ut på, avslutter Gabriel.
Tekst: Hege Arstad Foto: privat (Utlagt: 21. oktober 2022)