Emilie har skrevet historier så lenge hun kan huske, og har drømt om å bli forfatter siden hun fikk sin første notatblokk. Men én ting er å drømme stort. Noe helt annet er å si det høyt. Som små barn er vi ikke hemmet av realisme og jantelov. Vi aner ikke hva som kreves, og roper ut at vi skal bli ballettdansere, profesjonelle fotballspillere eller slå gjennom i Hollywood med den aller største selvfølgelighet. Etter hvert som vi vokser opp får vi gjerne nye drømmer.
Vi har blitt virkelighetsorienterte og våre drømmer er mer i tråd med talent og forutsetninger for å lykkes. Andre drømmer forblir de samme, men vi tvinger dem til taushet fordi vi er redd for å mislykkes, eller av frykt for hva andre skal mene og tro.
Nå har Emilie har rundet 20 år, men forfatterdrømmen lever fortsatt i beste velgående. Forskjellen før og etter tildelingen av Drømmestipendet, er likevel stor.
– Å skissere forfatterdrømmen i søknaden til Drømmestipendet var på mange måter en innrømmelse som satt langt inne, og gjorde hele prosessen til en småskummel affære. For meg var det derfor et stort steg bare å si høyt at jeg drømmer om å bli forfatter – at jeg i tillegg kom gjennom juryens nåløye var en enorm bekreftelse på at jeg faktisk kan skrive og at drømmen er liv laga, sier Emilie.
Lektorutdanning er ikke Plan B
Fredag 19. mai 2017 inviterte Odda kulturskole til storstilt semesterkonsert i byens kinosal. Men det er ikke bare kulturskolens elever som får stående ovasjoner fra publikum, det gjør også Emilie når hun får overrakt Drømmestipendet av kulturskolerektoren etter sin diktopplesning.
– Skapende skriving er til tider ganske ensomt, så det å få oppmerksomhet rundt det du driver med, har vært utrolig viktig både for selvtilliten og motivasjonen, sier Emilie, som også ble viet spalteplass i lokalavisa – noe som i sin tur førte til at hun senere ble kontaktet av kommunen.
– De spurte om jeg ville være med på et prosjekt for å fremme skrivelyst hos barn og unge. Men jeg hadde allerede flyttet til Trondheim for å ta fatt på lektorutdanning i nordisk ved NTNU, og måtte derfor dessverre takke nei, sier Emilie, som stortrives med studiene.
– Jeg har vært så heldig å ha hatt veldig flinke norsklærere som motiverte oss til å våge og tenke kreativt, og for meg er ikke det å bli pedagog en reserveplan. Utdanningen er ekstrem relevant i forhold til interessene mine, og jeg anser læreryrket som en viktig jobb der jeg kan inspirere og bidra til skrivelyst samtidig som jeg arbeider med mine egne prosjekt, utdyper Emilie.
Snart i mål med førsteutkastet
Etter videregående skole tok Emilie et friår for å dedikere seg fullt og helt til skrivinga. I dag teller førsteutkastet til debutromanen 40.000 ord, og drømmen synes å være godt innen rekkevidde.
– Jeg har en klar oppfatning om hvordan romanen skal ende, men det gjenstår en del arbeid for å få en naturlig utvikling i historien som leder fram til avslutningen. Men det begynner å nærme seg, og jeg har god tro på at jeg kommer i mål, sier Emilie, som også har en plan for drømmestipendkronene.
– Jeg har brukt mye tid og krefter på romanen, og mener selv at folk kan få noe ut av den. Jeg har derfor et brennende ønske om å få det ferdige produktet i bokformat, og dersom ingen forlag ønsker å utgi den, kommer jeg derfor til å bruke stipendkronene til å få trykt den opp og så distribuere den på egen hånd, sier Emilie, som også skriver dikt, sangtekster og andre tekster.
– I det siste har jeg blitt veldig glad i poesisjangeren, og jeg legger ut diktene mine på Instagram der jeg får nyttige tilbakemeldinger fra både kjente og ukjente. Men den store drømmen er altså å få utgitt romanen min, og på sikt kunne livnære meg som forfatter, avslutter Emilie – høyt, tydelig og fullstendig fryktløst.
Tekst: Hege Arstad Foto: Privat Utlagt: 16. januar 2017