– Ja, jeg kaller det en oppvekkelse, sier Cato Osaland, som fikk Drømmestipendet i 2014. I år var han for øvrig selv med i juryen som plukket ut drømmestipendmottakere i kategorien visuell kunst.
– Krogvold fikk meg til tydeligere å se viktigheten av å være til stede i alt jeg gjør, og ikke kaste bort en eneste dag. Han har også fått meg til å forstå at jeg må styre unna overdrivelser, og heller tenke forenkling og minimalisering, sier Cato. Og oppsummerer møtet med Krogvold slik:
– Lærerikt. Og livsforandrende.
Intet mindre.
Workshop inklusive utstilling
«Mestermøtet» som Norsk kulturskoleråd og Norsk Tipping overrasket Cato med, kom i form av en såkalt» weekend-workshop» med Morten Krogvold i mesterfotografens Studio A7 i Oslo. Sammen med 25 andre fotografer – proffer og amatører – i alle aldre fikk han nyte godt av Krogvolds erfaringer både gjennom foredrag og kritikk av egne bilder, både de han brakte med seg og de han tok under selve verkstedkurset.
– Jeg fikk kritikk som var verdt å høre på og til å lære av. Jeg var forberedt på at det kunne bli tøffe tilbakemeldinger på arbeidet mitt. Og jeg fikk da også direkte, men saklig negativ kritikk, men også omtalen «veldig, veldig, veldig fint» for et bilde.
Framsnakker gjerne Drømmestipendet
Verkstedkurset ebbet ut i en utstilling, der samtlige deltakere fikk stille ut ett bilde. Også dette bildet høstet Cato gode tilbakemeldinger på, både fra Krogvold og andre.
Cato Osaland er veldig klar på at det å få Drømmestipendet har hjulpet ham mye på veien videre mot det som kanskje en dag blir et yrke for ham. Både hva gjelder å få tro på egne ferdigheter og få nyttige erfaringer. Men i første runde har han nå valgte seg psykologi som studium, ved NTNU i Trondheim, og tror det studiet vil hjelpe ham til å bli en enda bedre innen fotograf.
Cato er fra Gjesdal i Rogaland, og starta med fotografering – sammen med sin mor – da han var åtte år. I dag sysler han mest med surrealistisk selvportrett-fotografering. Han liker å være innovativ, og vedgår at uttrykket hans ofte har noe depressivt ved seg.
Tekst: Egil Hofsli
(Utlagt: 14. september 2015)