Han er frilansmusiker og musikkpedagog. Spiller i flere ensembler og har medvirket på den siste plata til Christer Wulff. Pianisten Henning Rød Haugland har mange bein å stå på. Da er det ikke så farlig at drømmen om å bli popstjerne ikke har gått i oppfyllelse – ennå.
Henning var bare seks år da han begynte å spille piano ved Gjesdal kulturskole. Han merket det med en gang. Å spille piano var ikke noe han bare mestret. Han kunne bli god. Så god at han kunne bli popstjerne når han ble stor, syntes han. Han likte dårlig at pianistene var plassert langt bak i ensemblene, vurderte å skifte til saksofon for å komme seg lengre fram på scenen og nærmere publikum, men slo det fra seg. Det var piano som var hans greie. Han fikk heller bli så god at folk ikke kunne unngå å legge merke til ham.
– Da jeg fikk Drømmestipendet for ni år siden drømte jeg nok fortsatt om å bli popstjerne. Etter hvert modererte jeg drømmen. Stjernestatus var ikke det viktigste. Det viktigste ble å drive med musikk på et så høyt nivå at jeg kunne ha den som levebrød på den ene eller andre måten. Nå har jeg jobbet som musikkpedagog og frilansmusiker i seks år. Sånn sett kan du si at jeg lever ut drømmen, sier 31-årige Henning.
Studier i Danmark og Brasil
Henning er ikke i tvil om at tidelingen av Drømmestipendet har betydd mye.
– Drømmestipendet var først og fremst en flott anerkjennelse på at jeg hadde noe å fare med som musiker. Samtidig fungerte stipendet som et spark i rumpa i forhold til det å våge å gå for drømmen. Da jeg fikk Drømmestipendet var jeg under utdanning ved Rytmisk musikkonservatorium i København, hvor jeg tok master i utøvende rytmisk musikk og musikklærer. Det var stor stas å få beskjed om at jeg var en av de hundre som skulle få Drømmestipendet. 10.000 kroner er mye penger for en ung student og pengene gikk i all sin helhet til min første synthesizer, sier Henning, som fortsatt har denne i instrumentparken sin.
I løpet av den fire år lange utdanningen i den danske hovedstaden fikk Henning mulighet til å realisere en annen drøm, nemlig et halvt år som utvekslingsstudent i Brasil.
– I tillegg til å spille tangenter har jeg også vært veldig opptatt av perkusjon. Jeg har alltid vært fascinert av afrikansk musikk, og grunnen til at jeg reiste til Brasil var at jeg syntes den brasilianske musikken var en god blanding av de afrikanske rytmiske røttene og den jazzbaserte musikken jeg drev med i København. Å få et halvt år som utvekslingsstudent i Brasil var en stor drøm som gikk i oppfyllelse. Jeg spilte i maracatuband, deltok i strandparader på verdenskjente Ipanema, og fikk stort musikalsk utbytte av turen, sier Henning.
Fortsatt sulten
I 2007 vender Henning hjem til Norge. Han får jobb ved Stavanger kulturskole som lærer ved skolens nye bandtilbud, og året etter får han stillingen som lektor ved Institutt for musikk og dans ved Universitetet i Stavanger. I tillegg til de to pedagogjobbene er Henning en frilansmusiker med mange jern i ilden. Han spiller i jazzduoen Rød & Reke samt jazzkvartetten Clarinuts, har medvirket på den siste plate til Christer Wulff og spilt flere ganger med Liv Runesdatter.
– Jeg er fortsatt sulten, og har mange prosjekt på gang. Fra høsten av blir det bare lærerjobben ved universitetet, hvilket betyr at jeg får mer tid til å gjøre andre ting. Akkurat nå driver jeg og eksperimenterer med datamusikk og har innledet et samarbeid med musiker og musikkprodusent John Derek Bishop. Jeg har alltid vært tilhenger av å gjøre ting live, så dette er nytt og spennende for meg. Jeg har også et prosjekt på gang med Rivo Noarivelo fra Madagaskar. Jeg har drevet med komponering og låtskriving siden jeg gikk på gymnaset og den store drømmen på sikt er selvsagt å få gitt ut min egen musikk, forteller Henning.
Papparollen
Det har utvilsomt skjedd mye i livet til Henning siden han mottok Drømmestipendet for ni år siden. Den største happeningen skjedde imidlertid for fem måneder siden, og hadde ingenting med musikk å gjøre.
– Jeg giftet meg for to år siden og i februar kom Signe til verden. Det å bli far gjør noe med deg. På den ene siden har det blitt enda viktigere å gjøre noe med musikken. Samtidig har det å bli far utvilsomt satt ting i et litt annet perspektiv. Det viktigere for meg å være en tilstedeværende og god far enn for eksempel å reise verden rundt på jakt etter nye musikalske impulser. Jeg ønsker at Signe skal vokse opp med en forståelse av at musikk er en viktig del av samfunnet, at den er universell og bringer folk sammen på tvers av kulturell og sosial bakgrunn. Som musikkpedagog og utøvende musiker kan jeg vise både henne og andre at det går an leve av musikken, og for meg er verdien og prestisjen i det å undervise like stor som det å være utøvende musiker, avslutter Henning Rød Haugland.
Tekst: Hege Arstad
(Utlagt: 26. august 2013)