– Å få tildelt Drømmestipendet etter et mentalt utfordrende år, der jeg omtrent har levd fra hånd til munn som en direkte konsekvens av covid-19, gjorde at jeg kunne senke skuldrene for første gang på veldig lang tid. Anerkjennelsen og bekreftelsen som ligger i det å være én av drømmestipendjuryens 50 utvalgte, veier selvsagt tungt, men jeg skal ikke legge skjul på at 30 000 drømmestipendkroner også har betydd veldig mye for meg, sier Mathias.
For takket være Drømmestipendet samt at antall danseoppdrag og pedagogjobber er tilbake til normalen igjen, ligger nå alt til rette for at han kan reise til New York neste sommer.
– Byen er hiphopdansens opprinnelsessted, og det å kunne reise dit for å delta på battles, og møte og få undervisning fra pedagoger, dansere og koreografer som har bidratt til å forme det streetmiljøet vi har i dag, er noe jeg har drømt om i veldig mange år. Det så fryktelig mørkt ut for bare noen måneder siden, men nå har jeg gått fra null til hundre på veldig kort tid og er utrolig glad for at jeg endelig kan begynne å legge konkrete reiseplaner, sier 26-åringen.
Stortrives i pedagogrollen
Mathias er født i Lørenskog, men oppvokst i Førde, der han skaffa seg de grunnleggende danseferdighetene ved hjelp av YouTube. I ungdomsskolealder ble han en del av organisasjonen Dans Uten Grenser. I 2015 tok han seg til semifinalen i TV 2-konkurransen Norske Talenter. Det ble åpenbart for alle – inkludert Mathias selv – at dansen kunne bli til noe mer enn en fritidssyssel.
– I begynnelsen danset jeg mest for å ha det gøy. Etter hvert som jeg utviklet ferdighetene og høstet sceneerfaring både gjennom tv-opptredener og ved å turnere i både inn– og utland med Dans Uten Grenser, begynte også drømmen om å gjøre dansen til en fulltidsjobb å gjøre seg mer og mer gjeldende, sier Mathias, som skiftet studieretning fra elektrofag til dans siste året på videregående, før han fortsatte utdanningen ved Flow Dance Academy, der han tok ett semester i Oslo og ett i København.
I dag bor Mathias i Oslo der han studere påbyggende kompetanse i pedagogikk ved Høyskolen Kristiania, i tillegg til å livnære seg ene og alene av dansen, både som frilansutøver og som fast pedagog for rundt 180 elever i alderen 4–18 år ved dansestudioene Substans og KGB Dans og Ballett.
– Jeg synes det er utrolig givende å bidra til at barn og unge får økt selvtillit gjennom mestringsfølelse og lidenskap for dans. Ikke minst er det veldig gøy at stadig flere gutter våger å velge denne disiplinen framfor idretter som fotball, noe som fortsatt kan sitte veldig langt inn for mange – selv om gatedansestiler som hiphop har gjort dans til en mer legitim uttrykksform – også for gutter, sier Mathias.
Drømmer om å oppleve verden gjennom dansen
Da Mathias ble anbefalt å søke på Drømmestipendet i fjor, skriblet han på ingen måte ned en søknad i all hast for så å håpe på det beste.
– Jeg gjorde grundig research i forkant for å finne ut hvordan jeg kunne dokumentere ferdighetene mine og beskrive drømmene mine på best mulig måte, noe som var lærerikt i seg selv – da jeg både fikk trening i det å skrive søknader og konkretisert hva jeg ønsket å oppnå med dansen. Lesningen av søknadene til tidligere drømmestipendmottakere var imponerende, så jeg var håpefull – men langt fra forventningsfull – til at jeg skulle få stipendet, sier Mathias leende.
Han legger mye energi og engasjement i det å spre danseglede og kunnskap rundt hiphop-kulturen. Men så mye han enn trives i pedagogrollen, er drømmen om å oppleve verden som utøvende danser minst like oppslukende som den var for ti år siden.
– Så langt har dansen tatt meg til Sverige, Danmark, Frankrike, Nederland, Italia, Latvia og Litauen der jeg har tatt klasser, konkurrert og møtt andre dansere fra alle verdens kroker. Jeg kommer alltid hjem igjen fylt med inspirasjon, glede og motivasjon til å jobbe videre med min egen dans og kunst, så dette er noe jeg absolutt drømmer om å gjøre mer av. Første stopp blir forhåpentligvis New York, der jeg skal lære mer om historien bak dansestilen fra de som faktisk starta det hele, avslutter Mathias Lind Engelstad.
Tekst: Hege Arstad Foto: privat (Utlagt: 10. november 2021)