– Drømmestipendet er en fantastisk ordning som jeg er oppriktig beæret av å være del av. Det handler om å gi unge kulturutøvere et skikkelig løft i form av økt selvtillit, oppmerksomhet, bekreftelse og økonomiske midler til å forfølge drømmen sin. Likeså om synliggjøring ved å skape gode arenaer der de kan få vist seg fram. Som jurymedlem får jeg mulighet til å ta del av noe jeg virkelig brenner for: Å stimulere kreativitet og musikkglede samt å gi stafettpinnen til neste generasjon, sier Wigum.
Da 51-åringen nylig fikk forespørsel om å delta i neste års fagjury for kategorien musikk, takket han umiddelbart ja. Han har alltid vært opptatt av rekruttering og har jobbet mye med unge musikere, både som dirigent og som kunstnerisk leder for blant annet Norsk Ungdomssymfoniorkester. Han var jurymedlem også for årets stipend.
– Å sitte i drømmestipendjuryen er et privilegium og et ansvar jeg tar på aller største alvor. I inneværende år var det et enormt antall søknader med kandidater som holdt et skyhøyt nivå, hvilket gjorde jobben langt mer tidkrevende og utfordrende enn det jeg trodde på forhånd. Når det er sagt, var det også veldig inspirerende arbeid, sier Wigum.
Kulturskolesatsing har aldri vært viktigere
Den musikalske løpebanen til dirigenten begynner i 1974. Wigum var bare fire år når hans mora fulgte ham til Trondheim kommunale musikkskole, som kulturskolen het fram til 1998 da skoleslaget ble utvidet til andre kunstuttrykk. Der fikk han minifiolinundervisning av Kåre Opdal, som var skolen rektor og er en pioner innen utviklingen av den norske kulturskolen.
– Mye takke være skoleslaget ble musikken en stor del av oppveksten min. Det var der jeg la grunnlaget, utviklet ferdighetene mine og oppdaget gleden og fellesskapet som oppstår i samspill med andre, sier Wigum, som etter hvert erstattet minifiolinen med bratsj. Årene ved kulturskolen er for lengst tilbakelagt, men Wigum, som også har hatt sine egne to barn i kulturskolen, er ikke i tvil om at kulturskolesatsing aldri har vært viktigere enn i dag.
– Musikkundervisninga i grunnskolen er under stort press, og de estetiske fagene er så nedprioritert at de er i ferd med å forsvinne helt. At kommunene er lovpålagt å tilby kulturskoleundervisning, er dermed helt essensielt for at barn og unge skal få mulighet til å utforske og utfolde seg i ulike kunst- og kulturuttrykk under profesjonell veiledning. I likhet med Drømmestipendet er kulturskolen avgjørende for å sikre etterveksten av kulturutøvere.
Glidende overgang
Selv om Wigum var en dedikert kulturskoleelev og et stort talent, var han på god vei inn i voksenlivet før drømmen om å livnære seg av musikken gjorde seg gjeldende.
– Jeg tok naturfaglinja på videregående skole, og var i gang med elkraftingeniørstudiet ved NTH (nå NTNU, red.anm.) da jeg fikk muligheten til å spille med TrondheimSolistene. Konsertopplevelsen ble så sterk at lysten til å gjøre dette til en fulltidsjobb, gjorde at jeg nærmest på dagen skifta studieretning. Bedre sent enn aldri, konkluderer Wigum leende, før han fortsetter: – Yrket du ender opp med, trenger ikke nødvendigvis å være det du drømte om da du var pur ung. Drømmer endrer seg hele tida, og derfor mener jeg også at Drømmestipendet treffer bedre nå som stipendet tildeles ungdom i alderen 18–25 år.
Etter studier ved Trondheim musikkonservatorium og Norges musikkhøgskole, jobbet han som bratsjist i TrondheimSolistene og som solobratsjist i Trondheim Symfoniorkester. Overgangen til dirigentyrket beskriver Wigum som nærmest organisk.
– Jeg fikk smaken på å dirigere etter nok et glimrende initiativ av Kåre Opdal, som introduserte direksjon ved lørdagsskolen. 21 år gammel fikk jeg mulighet til å dirigere en storkonsert i Olavshallen. Det ga mersmak og gjorde at jeg begynte på dirigentkurs ved siden av jobben som utøvende bratsjist. Overgangen ble med andre ord veldig «glidende», forklarer Wigum, som nå har vært assistentdirigent i Bergen Filharmoniske Orkester (2007–2009), husdirigent i Stavanger Symfoniorkester (2010–2011) og husdirigent for Trondheim Symfoniorkester (2010–2016).
I dag er Wigum frilansdirigent på fulltid, og jobber jevnlig med mange ensembler her til lands. Han har også en lang rekke gjesteoppdrag utenlands, blant annet i Russland, Polen, Tyskland, Estland, Danmark, Island og Sverige.
Musikkens kraft
Livet som dirigent kan ifølge Wigum by på langt mer enn det som skjer på podiet. Det sosiale engasjementet er stort, og Wigum vet hvordan musikkens kraft kan brukes til å fange folks oppmerksomhet også utenfor konsertsalen. Høsten 2015 var han initiativtaker til en støttekonsert for flyktninger i Vår Frue kirke, der det samlet inn en kvart million kroner.
Samme høst lanserte han emneknaggen #sniksymfonering. Dette som en motvekt til netthets og hatmeldingene i kommentarfeltene på sosiale medier. Det tok ikke lang tid før facebookbrukere omfavna stuntet og begynte å poste vakker symfonimusikk under emneknaggen. Det ble full spredning og mindre sniking.
– I løpet av årene har jeg fått mye mer tid til å reflektere, og blitt mer og mer opptatt av den generelle tilstanden i samfunnet. I dag er #sniksymfonering en facebookgruppe med 6200 medlemmer, og et godt eksempel på hvordan egenverdien i musikken er mer enn underholdning. Når musikkjournalistikken er på vikende front, må vi ta større ansvar selv og være kreative i måten vi forvalter og formidler musikk på. Vi lever tross alt av dette, og da må vi få det ut. Jeg er ganske hyperaktiv på sosiale medier, men deler sjelden noe privat. Det blir mye musikk og framsnakking av saker jeg brenner for, som blant annet Drømmestipendet, sier Wigum, som ble kåret til Årets kulturpersonlighet i Adresseavisens leseravstemning UT-Awards 2015.
Det store paradokset
Da covid-19 nådde Norge med påfølgende nedstenging og sosial distansering, ble Wigum henvist til hjemmekontoret. To uker inn i pandemien meldte rastløsheten seg, og ideen om en symfonisk dugnad begynner å spire. Wigum er en handlingens mann, og det tok ikke mange dagene før han inviterte musikere fra hele landet til å filme seg selv under framførelsen av Edvard Griegs «I Dovregubbens hall», mens han dirigerer direkte i ensom majestet fra hagen sin. Etter mye redigeringsarbeid, gikk videoen viralt.
Se framførelsen av «I Dovregubbens hall» på YouTube:
– Over 90 musikere bidro, og det var utvilsomt mye arbeid – både teknisk og organisatorisk –men vanvittig gøy å få til i en tid der det å samles fysisk var en umulighet. Pandemien har vært tøff for oss alle, og savnet etter å ha et publikum i salen har vært stort. Men nå går heldigvis mye tilbake til normalen, og høsten er full av oppdrag, med blant annet Ringsakeroperaen og Bergen Filharmoniske orkester, sier Wigum.
Det er ikke bare utsiktene om en mer normal arbeidshverdag som gjør at dirigenten ser lyst på tida som kommer. Han storgleder seg også til å ta fatt på bunken med drømmestipendsøknader samt å konferere med sine jurykolleger.
– Vi blir et flott fagjuryteam med ulik ekspertise som utfyller hverandre i den vanskelige utvelgingsprosessen, så dette blir utrolig givende arbeid. Det er ingen tvil om at Drømmestipendet er et kvalitetsstempel som bidrar til økt selvtillit og synliggjøring for den enkelte utøver, men jeg mener også at stipendordninga er viktig for det kunstneriske mangfoldet i samfunnet. Tilgangen til musikk og kunst gjennom en rekke kanaler og plattformer er massiv, men faktum er at store deler av det som legges ut er veldig «mainstream», så i stedet for å få en større bredde, har de kunstneriske uttrykkene blitt smalere. Dette er et stort paradoks, men sier litt om tida vi lever i, og likeså om viktigheten av at Drømmestipendet favner så bredt, avslutter Torodd Wigum.
Tekst: Hege Arstad Foto: Trine Melhuus (Utlagt: 27. september 2021)