Da Bibi fikk beskjed om at hun var blant årets 50 drømmestipendvinnere, hadde hun nesten glemt hele greia. Ikke fordi hun anså Drømmestipendet som en parentes eller noe hun tok for gitt, men fordi hun var så oppslukt i forfatterstudier ved Norsk barnebokinstitutt (NBI) og arbeid med debutromanen, som da gikk inn i den krevende sluttfasen. Tvil og tro er noe de fleste forfattere opplever i sine skriveprosesser, og da Bibi skimtet målstreken, begynte noen ubehagelige spørsmål å forstyrre flyten i skrivearbeidet:
Er dette bra nok? Har jeg det som kreves for å realisere forfatterdrømmen? Klarer jeg å stå løpet ut?
– Da meldingen om at jeg hadde fått Drømmestipendet tikket inn, fikk jeg nesten sjokk. Dels fordi jeg ikke hadde forventet å få stipend, dels fordi jeg var i et møte med studieveilederen min ved NBI, der jeg nettopp hadde snakket om behovet for påfyll av motivasjon og at noen utenfra fortalte meg at jeg bevegde meg i riktig retning. Jeg hadde tross alt satt journalistkarrieren min på pause for å forfølge forfatterdrømmen, så Drømmestipendet var ikke bare en veldig hyggelig overraskelse, jeg fikk også bekreftelse på at jeg befant meg på riktig sted og en skikkelig motivasjonsboost da jeg trengte det som mest, sier Bibi.
Misnøye avgjorde utdanningsløpet
Bibi er født og oppvokst i Oslo. Hun var en skoleflink jente som oppdaget lidenskapen for å skrive i det øyeblikket hun knakk lese- og skrivekoden. Tanken på å bli forfatter var like fullt ikke-eksisterende. Planen er lenge å bli lege eller advokat – «sikre yrker» med forutsigbar og god inntekt. Men i likhet med mange med minoritetsbakgrunn, kjente ikke Bibi seg igjen i medienes fremstilling av innvandrermiljøet, og når tiden er inne for å søke høyere utdanning bestemmer hun seg for å droppe planene om jusstudiene til fordel for journalistutdanning ved OsloMet.
– I innvandrermiljøet er mistilliten til mediene så høy at det å være journalist ikke er et prestisjeyrke – selv om du må ha veldig gode karakterer for å komme inn på studiet. Men det var nettopp denne misnøyen som var drivkraften til at jeg ville bli journalist. For faktum er at 18 prosent av den norske befolkningen har minoritetsbakgrunn, men kun tre prosent av sakene i norske medier har kilder med minoritetsbakgrunn. Så istedenfor å klage, ville jeg bli journalist for så å kunne bidra til å rette opp i denne ubalansen. Jeg ville levere journalistikk som gjør at flere med minoritetsbakgrunn føler seg representert, og bruke skrivekunsten til å fortelle de historiene som ikke blir fortalt, forklarer Bibi.
Forfatterdrømmen frigjør aktivisten
De siste årene har Bibi jobbet som journalist i VG, Vårt Land, NRK og Klassekampen. Men så mye hun enn elsker å jobbe som journalist, så ligger forfatterdrømmen hele tiden og ulmer under overflaten. For som journalist følger det også begrensninger for hva du kan si og mene i det offentlige rom, og for en ung kvinne som beskriver seg selv som ihuga feminist og aktivist, betyr kravet om objektivitet at hun også må legge lokk på mye av engasjementet sitt.
– Å være aktivist er ikke fullstendig uforenelig med journalistyrket, men det fins klare retningslinjer for hva jeg kan ytre meg om, i for eksempel sosiale medier. Derfor handler forfatterdrømmen også om det å få muligheten til å skrive historier der jeg kan gi en subjektiv fremstilling om hvordan jeg som ung kvinne med minoritetsbakgrunn opplever verden. Men det ene yrket utelukker ikke det andre, så jeg kommer til å fortsette og jobbe som journalist uansett om jeg lykkes som forfatter eller ei, sier Bibi, som i tillegg til å arbeide med romandebuten sin, også er tilkallingsvikar i Klassekampen.
Med friheten til å være frittalende og skrive om tematikk som opptar deg, kommer også risikoen for å støte bort noen. Dette er en pris Bibi er villig til å betale.
– Boken jeg jobber med er en ungdomsroman. Selv om dette er fiksjon, bunner mye av historien i mine egne erfaringer og opplevelser som andregenerasjonsinnvandrer i Oslo. Så ja, jeg forventer at det kommer reaksjoner. Jeg håper og tror familien min vil takle det, men er forberedt på at jeg kan bli utstøtt i enkelte miljøer og bli kansellert av folk som er enda mer woke enn meg selv. Men før jeg må ta stilling til eventuelle reaksjoner fra leserne, må jeg få renskrevet manuset og forhåpentligvis få romanen antatt hos et forlag, sier Bibi.
Viktigheten av å ha forbilder å strekke seg etter
Med tildelinga av Drømmestipendet i skapende skriving og et bokmanus som snart er ferdigskrevet, har Bibi fått troa på at forfatterdrømmen er realiserbar. Med 30 000 kroner ekstra på kontoen, blir det dessuten rom for å investere i ny pc, som er en forfatters viktigste verktøy.
At Bibi lenge undertrykte drømmen, skyldes ikke bare frykten for at forfatteryrket ikke ville generere nok inntekt til at hun kunne leve av å skrive. Mangelen på rollebilder i oppveksten hadde også betydning i så måte. Nå håper hun at drømmestipendstatusen kan bidra til at hun kan bli det forbildet for unge kvinner med minoritetsbakgrunn hun selv savnet da hun var yngre.
– Det har heldigvis skjedd mye siden jeg var pur ung. Stadig flere med min bakgrunn tar plass i det offentlig rom. Se bare på Marian Hussein, som nylig ble valgt til nestleder i SV. Det er ikke mange årene siden det var nærmest utenkelig at en muslimsk kvinne med hijab skulle bli stortingsrepresentanter og/eller få lederverv i politiske partier. Unge jenter i innvandringsmiljøet trenger gode rollemodeller å strekke seg etter – enten de vil inn i politikken eller leve ut forfatterdrømmen, sier Bibi, som slett ikke er fremmed for tanken på å holde skrivekurs for unge jenter med minoritetsbakgrunn.
– Det hadde faktisk vært utrolig kult å gi noe tilbake til Oslo kommune i form av et skrivekurs. Det følger stort ansvar med det å være et godt forbilde, så dette er en oppgave jeg tar på aller største alvor, avslutter Bibi Fatima Musavi.
Tekst: Hege Arstad Foto: privat (Utlagt: 23. mars 2023)