– Drømmestipendet er en fantastisk ordning som tiltrekker seg så mange utrolig dyktige kunst- og kulturutøvere fra hele landet, at jeg overhodet ikke var forberedt på å bli en av juryens 50 utvalgte, utbryter Eva gledestrålende. Hun er ikke i tvil om at Drømmestipendet betyr mye – ikke bare for henne selv – men for alle unge som brenner for lidenskapen sin.
– Kreative mennesker har en tendens til å være selvkritiske, så for mange kan stipendordninga være helt essensiell. For min egen del er Drømmestipendet en av de største selvtilitsboosterne jeg kunne fått. En vet jo egentlig aldri om det en skaper er relevant, og derfor betyr bekreftelsen jeg fikk i kraft av Drømmestipendet, ekstremt mye for selvtilliten og troa på at jeg kan skape kunst som stikker mye dypere enn det estetiske, sier Eva.
Fra tvil til tro
Det var ingen selvfølge at ranajenta havnet på kunstnersporet. For selv om hun alltid har likt å utfolde seg kreativt, var lidenskapen lenge en hobby og ikke noe hun anså som en reell karrierevei.
– I den grad jeg drømte om et kreativt yrke, var det som illustratør og tegneserieskaper, men etter endt ungdomsskole valgte jeg like fullt KDA-linja (kunst, design og arkitektur, red.anm.) ved Polarsirkelen videregående skole, og derfra ble veien veldig kort til Rana kulturskole – der jeg fikk undervisning i visuell kunst av Yvonne Rosten, forteller Eva, som ikke kan få fullrost kulturskolelæreren sin nok.
– Yvonne var en utrolig dyktig pedagog, som ikke bare introduserte oss for ulike teknikker og materialer samtidig som vi fikk eksperimentere med store format. Hun inkluderte også elevene i sine egne kunstprosjekt, gikk god for oss og sørget for at vi fikk flere anledninger til å bidra på utsmykkingsoppdrag i kommunen. Usikkerheten jeg kjente på med hensyn til det å drive med kunst på fulltid, handlet først og fremst om at jeg ikke visste om det var mulig. Men etter hvert som ferdighetene utviklet seg, og Yvonne viste oss alle mulighetene som fantes innenfor kunstnerfeltet, innså jeg at et liv som utøvende kunstner ikke var en umulighet, men enn drøm som kunne realisere, forteller Eva.
Kunsten å være hudløs
I dag er Eva bosatt i Oslo, der hun forfølger kunstnerdrømmen via Einar Granum Kunstfagskole. Hun foretrekker fortsatt å male med akryl og i de store formatene hun eksperimenterte med på kulturskolen. Men uttrykket har utviklet seg til å bli en kompleks komposisjon der vekslingen mellom ulike kulører og fargetoner, det figurative og abstrakte, harmoni og disharmoni, krysses og ender opp i kunstnerisk balanse, i bilder som ved første øyekast kan oppleves som tvetydig.
– Alt jeg lager er ekstremt personlig, og tar ofte utgangspunkt i det androgyne og forvirringen jeg selv har kjent på som ung og skeiv i dagens samfunn. Tvetydigheten i verkene mine er et virkemiddel for å underbygge budskapet, og er derfor helt og holdent tilsiktet, forklarer Eva.
Da Eva meldte flytting til Oslo, hadde hun knapt fylt nitten. Hun gledet seg ikke bare til å ta fatt på kunstfagstudiene, hun så også fram til å bo i en multikulturell storby som for lengst hadde revet seg løs fra arkaiske holdninger og homofobi. – Naiv, som jeg muligens var, trodde jeg at Oslo anno 2020-tallet skulle bli et trygt fristed, men jeg oppdaget rimelig fort at det er mange som er «small minded» her også. Så i motsetning til det mange tror, er dessverre diskriminering og trakassering noe skeive mennesker fortsatt opplever på en jevnlig basis nærmest hvor som helst, sier Eva.
Å bruke kunsten som verktøy for å bekjempe fordommer og intoleranse, er med andre ord viktig for den samfunnsengasjerte 20-åringen, men Eva legger ikke skjul på at den kreative prosessen er et tveegget sverd.
– På den ene sida er det skikkelig skummelt å blottstille seg fullstendig, men når det er sagt, er prosessen også veldig terapeutisk. Målet er å skape hudløs kunst som er konfronterende uten å være aggressiv. Folk skal stoppe opp og reflektere, og forhåpentligvis forstå noe de ikke forsto før de så bildet. Jeg vil rett og slett at folk skal få skikkelige aha-øyeblikk, og at bildene mine kan bidra til gjenkjennelse og bevisstgjøring – samt inspirere til endring, sier Eva.
Frihet til å jobbe utforskende
I fjor høst var Eva en av nitten unge kunstnere som var med som utstillere på utstillinga «Jeg teller til hundre», kuratert av ni «Blikkåpnere», ungdom i alderen seksten til nitten år.
– Jeg står jo stort sett på skolen og maler, så det å få bildene mine utstilt på Kunstnernes Hus, og oppleve at folk sto og diskuterte verkene mine, var en opplevelse som definitivt ga mersmak, sier Eva, som understreker at den ultimate drømmen primært sett ikke er å leve ene og alene av kunsten, men å skape noe som setter avtrykk i samtidskunsten.
– Tildelinga av Drømmestipendet er en bekreftelse på at jeg har en plass i kunstverdenen, noe som selvsagt er veldig inspirerende. Men for all del, en må jo spise også, og da er en avhengig av salg. Jeg er alltid veldig bevisst på at jeg ikke skal tenke kommersielt når jeg begynner på et verk, men hadde det ikke vært for Drømmestipendet, måtte jeg muligens ha revurdert det standpunktet, sier Eva leende, før hun straks blir alvorlig igjen.
– Maleriene mine er sjelden under to meter høye, noe som ikke gjør dem direkte lettsolgte, selv om jeg av og til selger. Med 30 000 kroner kan jeg kjøpe utstyr som maling, pensler og lerret av høy kvalitet, noe som gir meg større kunstnerisk frihet til å jobbe utforskende – uten å ha den forstyrrende tanken om hvorvidt det jeg produserer er salgbart, i bakhodet. Derfor er jeg også veldig glad for at både aldergrensen og beløpet på Drømmestipendet ble hevet. Dels fordi jeg tror det treffer bedre i aldersgruppen 18–25 år, da mange befinner seg i utdanningsløpet eller i etableringsfasen, men også fordi 30 000 kroner kan utgjøre en enda større forskjell for stipendmottakerne, sier Eva.
Gleder seg til drømmestipendutdeling i hjembyen
I år er det 50 år siden paragraf 213, og forbudet mot seksuelle handlinger mellom likekjønnede, ble opphevet. I den forbindelse arrangerer Pride Art – et felleskap med 400 skeive kunstnere, artister og kuratorer – en rekke utstillinger i flere norske byer. En av disse kunstnerne er Eva, som skal stille ut flere av maleriene sine på DOGA når kunstfestivalen Wunderkammer går av stabelen i oktober.
– Vi har som sagt fortsatt en vei å gå med hensyn til diskriminering og likestilling, så denne utstillingen er viktig for meg og noe jeg er stolt av å ta del i, sier Eva.
Drømmestipendvinneren fra Rana går altså travle tider i møte. Foruten å produsere malerier til nevnte utstilling, skal hun også bidra med gatekunst på Grünerløkka og ferdigstille søknader til videre utdanning, der Kunsthøgskolen i Oslo står øverst på ønskelista. Men så travelt som det enn blir de kommende ukene og månedene, setter Eva mer enn gjerne av tid til utdelinga av Drømmestipendet hjemme i Mo i Rana, der frøet til kunstnerdrømmen tross alt ble sådd.
– Jeg har ikke hørt noe konkret ennå, men er temmelig sikker på at det blir stor stas. Får jeg mulighet til å stille ut maleriene i hjembyen min, gjør jeg selvsagt gladelig det, og dersom kulturskolen er interessert, er jeg på ingen måte fremmed for tanken om pedagogoppdrag eller mesterklasser. Læring er utrolig gøy – og dersom min kunnskap og erfaring kan bidra til å fremme drømmestipendordninga samt mestringsfølelse og skaperglede hos barn og unge, stiller jeg mer enn gjerne opp, avslutter Eva Hansen Sjøvold.
Tekst: Hege Arstad Foto: privat (Utlagt: 14. mars 2022)