– Jeg er lidenskapelig opptatt av å spille saxofon, og bruker all min ledige tid på å bli bedre på instrumentet mitt. Den store drømmen er å bli solist og holde masterklasser, og på den måten leve av musikken, sier Soran.
8. juni i år fikk 15-åringen overrakt Drømmestipendet av utdanningsdirektør Astrid Søgnen. Det skjedde under den nasjonale markeringen av Drømmestipendet 2011 ved Nationaltheatret, hvor flere av årets drømmestipendmottakere ble gjort stas på. Oslogutten trollbandt publikum med virtuost saxofonspill.
– Det var et flott arrangement hvor flere drømmestipendmottakere fikk vist seg frem for publikum. Da utdanningsdirektøren under prisutdelingen sa at jeg kom til å bli en stor musiker, ga det meg blod på tann. Drømmestipendet er en flott bekreftelse på at det jeg driver med faktisk er bra, og virker i så måte selvsagt veldig inspirerende, sier Soran.
Drømmetur til Sveits
Den ambisiøse oslogutten var aldri i tvil om hva han skulle bruke pengene på.
– Stipendet gjorde det mulig for meg å reise på ei ukes mesterklasse i Sveits med Lars Mlekusch, som er mitt aller, aller største forbilde, sier Soran.
– Hvordan var det?
– Helt fantastisk, utrolig lærerikt og svært motiverende. Mlekusch er en utrolig dyktig musiker som har fått undervisning av verdens aller beste saxofonlærere. Jeg fikk daglig to timer solo med Mlekusch samt to timer med akkompagnement, med Ana Dimova fra musikkonservatoriet i Wien.
I tillegg til å lære av de beste, fikk Soran også mulighet til å spille kvintett sammen med de fire andre saxofonstudentene som deltok på kurset. Disse kom fra musikkonservatoriene i Milano, Wien og Bern. Lars Mlekusch samarbeider dessuten med professorene Christoph Hartmann og Mathias Müller, noe som åpent for at 15-åringen også fikk spille med deres elever.
– Klart det er veldig lærerikt å spille sammen med utøvere på et slikt nivå. At Hartmann, som er solooboist ved Berlinerfilharmonikerne, ga meg to tomler opp etter en konsert, var utrolig stort for meg. I mars er jeg dessuten invitert ned til Wien av Lars Mlekusch for å spille med flere saxofonister fra hele Europa. Jeg drar så fremt det ikke kolliderer med eksamener i tiende klasse her hjemme.
Jakten på nye toner
Soran startet sin musikalske løpebane for sju år siden. Først ved Oslo musikk- og kulturskole og i skolekorps. Deretter begynte han ved Barratt Due musikkinstitutt, der han også spilte med kvartetten Aqua’dor fra Drammen. I dag er han med i talentutviklingsprogrammet TUP ved Norges musikkhøgskole.
– Da jeg kom inne på TUP bestemte jeg meg for å satse mer på solo, og var da så heldig å få førsteamanuensis Vibeke Breian som lærer. De siste tre årene har jeg i tillegg hatt musiker Øistein Isachsen i Odion Jazzkvintett som lærer. Øistein er alltid på jakt etter nye toner og klanger, og det at jeg har blitt så finslepen som jeg er, skyldes i stor grad ham. Hadde det ikke vært for Øystein hadde det neppe blitt verken Drømmestipend eller TUP, sier Soran.
Større repertoar og stor pågang
Høsten har vært hektisk for Soran. Oppmerksomheten i kjølvannet av Drømmestipendet har ført til flere spilleoppdrag og forespørsler. Repertoaret har, mye takket være mesterklassen i Sveits, blitt større og bedre, noe som i sin tur har bidratt til at han fikk maks poengsum i det regionale mesterskapet i Ungdommens musikkmesterskap (blås, klasse to) og førstepris i UMMs nasjonale mesterskap. I NM for solister var han dessuten bare et halvt poeng unna seier.
– Det kan virke som om Drømmestipendet har gitt maksimal uttelling…
– Ja, det har vært et fantastisk år. Det som er så fint med Drømmestipendet, er at det omfatter mange dyktige ungdommer innen alle typer kunst som fortjener påskjønnelse og drahjelp. Jeg ble veldig overrasket og glad da jeg fikk vite at jeg skulle få Drømmestipendet, og stipendet har hjulpet meg videre på mange måter.
– Har du hadde større pågang etter at du fikk Drømmestipendet?
– Absolutt. Dessverre har jeg måttet takke nei til flere spilleoppdrag fordi det blir for dyrt for meg å leie pianist til akkompagnement. Stykkene jeg spiller er krevende, og pianistene sier de trenger måneder på å øve dem inn. Jeg skulle ønske jeg hadde en pianist, gjerne en på min egen alder, som kunne tenke seg å spille duo med meg. Da kunne vi booket mange flere spillejobber, avslutter Soran Lind.
Tekst: Hege Arstad
(Utlagt: 19.12.2011)