– Da jeg bestemte meg for å flytte til Oslo hadde jeg en klar visjon for hvilken form for teater og scenekunst jeg ønsket å skape, men var ikke overbevist om at det var interesse for et tverrkulturelt teaterkompani for radikale kunstnere her til lands. Tildelinga av Drømmestipendet ble derfor en anerkjennelse for arbeidet jeg har lagt ned gjennom mange år, og en sterk indikasjon på at det er rom for dristig og eksperimentelt teater og scenekunst her hjemme også, sier Aleksander.
Vil teste grenser og stimulere til samfunnsengasjement
For Aleksander handler skuespilleryrket og teater om mye mer enn å skape ren underholdning og en hyggelig virkelighetsflukt for publikum. Snarere tvert imot. Han vil produsere forestillinger som konfronterer virkeligheten med alle dens utfordringer og kompleksitet, gleder og sorger, avmakt og håp. Han vil fortelle historiene som det ikke snakkes høyt om, og skape samfunnsengasjement og debatt gjennom kollaborativ scenekunst.
– Kollaborativ scenekunst betyr at produksjonen er fullstendig preget av dem som skaper og framfører den. Den starter kanskje fra et forhåndsbestemt utgangspunkt – et manus, et tema, en idé – men hvordan vi utvikler det derfra, avhenger av ferdighetene, egenskapene og bakgrunnen til de enkelte i kompaniet – både på og bak scenen. Samme forestilling kan dermed se helt annerledes ut, avhengig av hvilken konstellasjon av kunstnere som deltar. Jo større nettverk jeg opparbeider meg, jo større er potensialet for hver produksjon, forklarer Aleksander, som mener at han også hadde utbytte av søknadsprosessen til Drømmestipendet.
– Jeg har aldri hatt noen tro på at jeg alene kan vite hva som er best for et prosjekt. Det er heller ikke den type scenekunst jeg er interessert i. Drømmestipendet har hjulpet meg med å tydeliggjøre hva jeg vil oppnå som kulturutøver i Norge: Jeg vil utforske mulighetene for et moderne, samfunnsengasjerende radikalt teater, teste grenser og stimulere andre til å engasjere seg på en dristigere og mer direkte måte i samfunnet de lever i. Forhåpentligvis vil de i prosessen også lære noe om seg selv, sier Aleksander.
Kulturskolen har vært viktig
Aleksander var sju år da han begynte ved Skien kulturskole. Der fikk han teaterundervisning. Skoleslaget blir ikke bare en arena der han fikk utfolde seg og utforske den voksende interessen for teater og skuespill. Kulturskolen ble også det første stedet det var lov til å ikke passe inn.
– Jeg var et uttrykksfullt og nysgjerrig barn med en norsk-armensk-amerikansk bakgrunn. Selv om jeg ikke kjente direkte på utenforskap, fikk jeg liksom ikke være meg selv før jeg begynte på kulturskolen. At det fantes et kommunalt tilbud som kulturskolen, der en ble oppfordret til å være uttrykksfull og nysgjerrig samt oppleve mestring og læring gjennom lek, har nok hatt mye å si for at jeg valgte å satse på en skuespillerkarriere, sier Aleksander, som var elleve år da fikk rollen som Oliver Twist i Charles Dickens-stykket med samme navn.
– Dette var en stor produksjon av Teater Ibsen og kulturskolen, og ett av mange eksempler på det fantastiske samarbeidet mellom ulike aktører i Skien. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten alle mulighetene jeg fikk tilgang til både gjennom Skien kulturskole og Telemark Barne- og Ungdomsteater.
Forfølger drømmen fra metropol til metropol
Etter tre år på dramalinja ved Skien videregående skole, kom Aleksander inn på anerkjente LIPA (The Liverpool Institute for Performing, red.anm.), der han tok en bachelor i skuespillerfag med vekt på kollaborativ scenekunst. Så ble det en kort tur til London, der han jobbet med teaterkompaniet Action to the World, som raskt sender ham til New York for å være dance captain i deres Off-Broadway-produksjon av «A Clockwork Orange» – i fem måneder.
Aleksander ble i New York i ytterligere tre år, og livnærte seg som skuespiller, både på teaterscenen, i kortfilmer, som voiceover og i reklamer.
– Årene i New York var utrolig lærerike og inspirerende, men også turbulente – da du som frilanser ikke vet når eller hvor neste lønning kommer fra. Erfaringene jeg opparbeidet meg i utlandet har ikke bare gjort meg til en mer allsidig kulturutøver – de har også formet identiteten min – både som menneske og scenekunstner, sier Aleksander, som også har et tre måneder langt intensivt kurs i dukkeføring og bevegelse fra Compagnie Philippe Genty / Mots de Tête Compagnie i Paris på cv-en.
Mer enn symbolsk påskjønnelse
I dag er Aleksander bosatt i Oslo, der han jobber som frilansskuespiller i påvente av å realisere drømmen han har båret på – og utviklet – gjennom mange år.
– Jeg har vært i Oslo i snart ett år. I og med at kulturlivet har vært mer eller mindre pandemi-nedstengt fram til nå, har jeg brukt mye tid på å finne ut hvordan jeg kan ta i bruk det jeg har lært på best mulig måte i den norske kunstsfæren samt finne ut hva som rører seg på de norske teaterscenene – og hva som mangler. Det har vært stor utvikling i løpet av årene jeg har vært borte – særlig innen tv og film – men jeg mener fortsatt at teateret kan være dristigere når det gjelder å ta tak i ansvaret teateret har med å konfrontere problemstillingene i samfunnet. Å være i dialog med samtidens nyanser, handler ikke bare om hva man setter opp, men også om hvordan, sier Aleksander.
Det er ingen tvil om at Drømmestipendet har styrket mannens motivasjon og tro på at drømmen er realiserbar, men 25-åringen sier tildelinga også føles forpliktende.
– At noen velger å satse 30 000 kroner på deg, gjør tildelinga til mye mer enn symbolikk og fagre ord. Jeg kjenner unektelig på et visst press om å få maksimalt ut av denne flotte stipendordninga. Når det er sagt, har Drømmestipendet vært en bekreftelse på at det er interesse for ideene jeg ytrer, noe som definitivt har tent en flamme i meg. Derfor er det egentlig bare et spørsmål om tid før jeg setter drømmen ut i live, avslutter Aleksander Varadian Johnsen.
Tekst: Hege Arstad Foto: Siobhan Beasley (Utlagt: oktober 2021)