– Drømmestipendet er stor anerkjennelse for det jeg har fått til som skuespiller og teaterskaper så langt, og en fantastisk bekreftelse på at ambisjonene og drømmene mine for scenekunsten, har en verdi. At jeg var den eneste fra Innlandet som kom gjennom juryens nåløye i kategorien teater, gjør tildelinga enda mer ærefull, noe som i sin tur ga meg en energi-boost som jeg skal bruke for alt den er verdt, sier Elisabeth.
Drivkraften
Elisabeth er født og oppvokst på Lillehammer. Som barn var hun en sjenert, men aktiv jente som spilte fiolin og drev med turn og dans. I niende klasse blir hun imidlertid bitt av teaterbasillen. Tenåringen oppdaget ikke bare en ny lidenskap og framtidig karrieredrøm, hun fant også en arena der hun kunne kombinere skuespilleryrket, skaperkraften og det stadig voksende samfunnsengasjementet.
– Etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg mer reflektert samtidig som behovet for å stå opp for noe og vise at alle mennesker har en verdi, ble en stadig sterkere drivkraft. Derfor har også teaterscenen blitt plattformen der jeg kan kaste lys på tematikk som opptar meg og på den måten bidra til mangfold, innsikt og empati for mennesker som opplever utenforskap og blir stigmatisert grunnet uvitenhet og fordommer, forklarer Elisabeth.
Drømmestipendet frigjør verdifull tid
Etter endt videregående skole forfølger Elisabeth skuespillerdrømmen via Romerike folkehøgskole til Trøndelag og Nord universitet i Verdal, der hun fullfører bachelorløpet i teaterproduksjon og skuespillerfag i 2021. Hun flytter tilbake til hjembyen der hun livnærer seg som frilansskuespiller og teaterskaper samt som pedagog i drama og stemmebruk ved Gjøvik videregående skole.
Nylig påtok hun seg også styreledervervet i teaterkompaniet Pangea Produksjoner og takket ja til å undervise teaterelever ved Lillehammer kulturskole. Dermed er timeplanen mer enn tettpakket, og konseptet «åtte til fire»-jobb er et fremmedbegrep. Men Elisabeth klager ikke. Hun gjør nemlig det hun elsker hver eneste dag.
– Jeg har et rimelig stramt tidsskjema, men er heldig som får gjøre så mye forskjellig. Det er et enormt privilegium å kunne leve av lidenskapen sin, sier Elisabeth, som for tiden spiller i forestillingene «Eivind Bolt» og den sørsamiske barneforestillinga «Dålle» (Bålet på norsk, red.anm.), som er et resultat av et samarbeid med skuespillerkollega Emma Sofie Rustad, som er sørsame.
– Målsettingen vår var å skape en forestilling som handlet om å finne selvtillit og trygghet i sin egen identitet, og fokusere sørsamene, som var en glemt gruppe da vi begynte på prosjektet. Demonstrasjonene mot vindturbinene på Fosen og den massive mediedekningen har forhåpentligvis endret dette, men tematikken en fortsatt høyaktuell, og vi storgleder oss til å turnere med stykket i Trøndelag og Sverige i sommer.
Å sette opp forestillinger er langt fra gratis. Derfor bruker Elisabeth mye tid og krefter på å søke prosjektmidler, der hun må legge fram budsjett og forventete utgifter og inntekter ned til minste detalj. Søknadsprosessen til Drømmestipendet, fortonte seg imidlertid ganske så annerledes.
– Det å skrive søknaden til Drømmestipendet var egentlig veldig befriende. Jeg fikk lov til å drømme stort og ha ambisjoner uten å være redd for at noen skulle avskrive meg som totalt desillusjonert, sier Elisabeth leende, før hun fortsetter: – For mitt vedkommende betyr 30 000 drømmestipendkroner at jeg kan bruke mindre tid på å skaffe til veie penger, og mer tid på å skape teaterforestillinger, hvilket jeg er veldig takknemlig for.
Teater som motvekt til retusjerte SoMe-liv
Få ting i livet gir Elisabeth større glede enn å utøve skuespilleryrket fra teaterscenen. Hun elsker hele prosessen. Fra det øyeblikket hun setter seg ned og skriver, til foreningen av fortellerkunst og fysisk teater. Fra samspillet med skuespillerkollegene, til det magiske øyeblikket som oppstår i kontakten med publikum i salen. Det handler om dynamikk og timing. Om å formidle et viktig budskap, og om å skape en dialog med publikum.
– Det er utrolig spennende og givende å snakke med publikum etter endt forestilling. Jeg driver jo med dette fordi jeg vil pirre nysgjerrighet og sette i gang tankeprosesser. Når de forteller at forestillingen fikk dem til å reflektere rundt sine egne liv, vet jeg at jeg har truffet nerver og at teaterstykket jeg har skapt, kan utgjøre en forskjell, sier Elisabeth, som finner mye inspirasjon i sitt virke som pedagog.
– Møtet med elever og utfordringer unge mennesker må forholde seg til i dagens samfunn er en stor kilde til inspirasjon. Livet er langt fra så perfekt som det vi blir teppebombet med på sosiale medier og via influensere, og derfor er jeg opptatt av å skape forestillinger som viser fram det ekte og uretusjerte mennesket med alle dets feil og mangler, styrke og sårbarhet.
Drømmer om å fjerne ADHD-stigma
Elisabeth har utvilsomt mange baller i luften, men selv om hun for tiden spiller i to forestillinger, har to lærervikariat og lever ut store deler av teaterdrømmen, har hun fortsatt en deldrøm som enn så lenge befinner seg på planleggingsstadiet.
– Jeg har veldig lyst til å skrive en forestilling om barn og unge med ADHD, og på den måten bidra til mer forståelse og større aksept for de som har diagnosen. Målet er å avdramatisere ADHD slik at disse barna og ungdommene ikke skal føle seg stigmatiserte og oppleve seg som «problemer», men som unikt og elskete mennesker. For disse er på ingen måte tapere – de er misforståtte vinnere, avslutter Elisabeth Eilertsen Eldevik.
Tekst: Hege Arstad Foto: BeckerFoto (Utlagt: 16. mars 2023)