– Det var utrolig kult å bli nominert til Drømmestipendet, men i og med at det var så vanvittig mange dyktige kandidater i kategorien visuell kunst – hvorpå de fleste hadde drevet med dette mye lengere enn meg – hadde jeg absolutt ingen forventninger om å nå helt opp, sier Elias på telefon fra Minnesota, der han studerer kunst ved St. Olafs College.
Mandag 21. februar våknet han til det han trodde skulle bli en helt vanlig start på en ny uke. Å sjekke telefonen er en del av morgenritualet for veldig mange unge anno 2022, og kanskje ekstra viktig når du befinner deg langt hjemmefra, og i en tidssone som ligger seks timer etter Norge. Men det var bare én ny e-post som virkelig fanget oppmerksomheten til studenten.
– Av en eller annen grunn trodde jeg offentliggjøringen var mange uker unna, så da jeg skjønte at jeg var en av årets drømmestipendvinnere, fikk jeg nærmest sjokk, forteller Elias, som sier tildelinga betyr mye. – Drømmestipendet forteller meg først og fremst at jeg har klart å kommunisere det jeg ønsker med verkene mine, hvilket er en viktig anerkjennelse og bekreftelse på at studievalget mitt var riktig, og selvfølgelig en stor selvtillitsboost!
Fant lidenskapen ved en tilfeldighet
Elias er født og oppvokst på Skjånes, i Gamvik kommune i Troms og Finnmark. Som 16-åring flytta han hjemmefra for å gå på videregående skole i Lakselv. Utover det var studieretningen og karriereveien langt fra staket ut.
– På det tidspunktet var tanken på en karriere som profesjonell kulturutøver helt fjern. Jeg likte riktignok å spille piano, og jeg har fått pianoundervisning ved kulturskolene i Gamvik og Porsanger. Men selv om jeg også ble nominert til Drømmestipendet i kategorien musikk for noen år siden, hadde jeg ikke disiplin til å øve så mye som krevdes for å bli skikkelig god, sier Elias.
Dermed forble musikken en hyggelig hobby, men aldri et reelt framtidig yrkesalternativ for Elias. Og han slo seg til ro med det. Han var ung, hadde tida foran seg, og det var mange måter å sørge for mat på bordet om noen år. Han kunne bli fisker, lærer, eller skaffe seg fagbrev i et eller annet håndverk. Veien fikk bli til mens han gikk.
Men Elias er også eventyrlysten, og bestemte seg for å forlate Lakselv etter bare ett år, for å fortsette skolegangen ved UWC Red Cross Nordic i Fjaler i Vestland. Lite visste han om at også hans kunstnerskjebne skulle bli forseglet etter det valget.
– Jeg ante ikke hvilke hovedfag jeg skulle velge, og da skolen arrangerte en orientering om de ulike fagene, var kunstrommet det aller første jeg gikk inn på. For meg ble møtet med kunsten som å komme hjem, og siden har jeg egentlig aldri sett meg tilbake, sier Elias.
Kunstnerdrømmene
I løpet av de neste to årene fikk Elias utforske ulike materialer, teknikker og medium. Talentet åpenbarte seg raskt, men for unggutten handla det å utøve kunstfaget om mye mer enn det estetiske.
– Å drive med kunst er en berikelse, som har hjulpet meg å forstå og håndtere livets små og store utfordringer. Mye av inspirasjonen kommer fra eget følelsesliv og opplevelser i hverdagen. Jeg bruker mye tid på å analysere og forstå egne tanker og følelser – samt finne ut hvordan jeg kan formidle dette gjennom kunsten. Målet er å bruke kunsten som verktøy for å speile det ekte og ærlige i oss, vise sårbarheten og usikkerheten som alle kjenner på fra tid til annen, og skape kunst som bidrar til dialog gjennom gjenkjennelse og forståelse både om seg selv og andre, forklarer Elias, som har funnet seg godt til rette ved det norsk-amerikanske colleget i Northfield, Minnesota. – Jeg har vært her siden august, og kjenner at det er veldig fint å kunne bruke store deler av tiden min på kunsten, sier han.
Selv om Statens lånekasse sørger for at økonomien går rundt, legger ikke Elias skjul på at 30 000 drømmestipendkroner blir et kjærkomment bidrag.
– Å drive med visuell kunst er langt fra billig, og derfor betyr selvsagt også Drømmestipendet mye økonomisk sett, nå kan jeg kjøpe inn viktig utstyr – som maling, pensler, lerret og staffelier – av høy kvalitet, sier Elias.
Kunstnerdrømmen hans består av flere delmål. Den ultimate drømmen er å kunne leve av kunsten på fulltid. – For å komme så langt er jeg avhengig av et publikum, hvilket betyr at jeg må fortsette å utvikle ferdighetene mine og skape kunst som tiltrekker seg folks interesse. Det første store delmålet er å holde utstillinger, men jeg har også en drøm om å få møte den britiske kunstneren Tracey Emin – som er opptatt av å formidle de samme temaene som meg – og som er en stor kilde til inspirasjon og et flott kunstnerisk forbilde, sier Elias.
Føler sterk tilknytning til hjembygda
Det tok ikke lang tid før Elias fikk merke de første ringvirkningene av å motta Drømmestipendet. Uka etter blir han intervjuet av NRK Finnmark, og noen dager senere blir han kontaktet av Gamvik kommune, som ønsker å gjøre stas på den ferske drømmestipendmottakeren.
– Oppmerksomheten man får som følge av Drømmestipendet understreker nok et viktig aspekt av stipendordninga. Det er ikke alle forunt å få eksponering, spesielt dersom du bor ute i distriktet, der man har langt færre muligheter til å få vist seg fram enn i de store byene. At man heller ikke er avhengig av å ha et stort nettverk rundt seg for å kunne søke, gjør Drømmestipendet til en helt essensiell ordning for unge kulturutøvere, sier Elias, som skal tilbringe sommeren hjemme i Gamvik, før han tar fatt på det andre av de fire årene av kunststudiene ved St. Olafs College.
– Jeg føler sterk tilknytning til hjembygda mi – noe som også kommer til uttrykk gjennom kunsten jeg skaper. Så ja, jeg gleder meg stort til å få overrakt Drømmestipendet på stedet jeg vokste opp, og som betyr så mye for meg. Det er i Gamvik jeg hører hjemme, og det er der jeg også håper å få mulighet til holde min aller første separatutstilling, avslutter Elias Ravn Iversen.
Tekst: Hege Arstad Foto: privat (Utlagt: 29. mars 2022)