Hva du skal studere kan være et av de viktigste og vanskeligste valget du gjør. Det handler om et stort valg som påvirker framtida di og hva som skal være hovedbeskjeftigelsen din i mange år.
Jon Martin Høie befant seg lenge i tenkeboksen. Han hadde hatt stor musikalsk utvikling etter tre år ved musikklinja ved St. Hallvar videregående skole, men han er i tvil om han skal forfølge lidenskapen for piano og kirkeorgel, eller gå i en helt annen retning. Vinter blir til vår – beslutningsvegringen består. Så kommer beskjeden om at han er en av årets drømmestipendiater.
– Vissheten om at jeg var plukket ut til å få et drømmestipend, var ikke bare en fantastisk anerkjennelse. Det var også veldig inspirerende! Drømmestipendet ble en sterk medvirkende faktor til at jeg valgte det fire år lange kandidatstudiet i kirkemusikk ved Norges musikkhøgskole. Jeg stortrives og har ikke angret et øyeblikk, sier Jon Martin fornøyd.
Meningsfylt
Han har spilt piano siden han var åtte år gammel. Fire år senere blir Jon Martin introdusert for kirkeorgel ved nærmest en tilfeldighet. Kantor Anders Eidsten Dahl i Bragernes kirke skal ta praktisk-pedagogisk utdanning, og trenger en elev. Jon Martin som synger i guttekoret, er ikke vond å be. Årene med pianoundervisning har gitt ham grunnlaget, kirkeorgel er unektelig et spennende instrument og kult på en litt sær måte.
– I begynnelsen var nok spillingen mest moro, men så vokste interessen med ferdighetene. Etter hvert fikk jeg også muligheten til å spille til Gudstjenester og på den måten brukt musikken i en kontekst som virkelig betyr noe for andre mennesker, sier Jon Martin.
Kantoren må ha vært fornøyd med eleven sin. I 2014 begynner Jon Martin å vikariere som organist i Lier og året etter kommer han inn på talentutviklingsprogrammet ved NMH.
– Jeg har hatt veldig dyktige og inspirerende lærere hele veien. Gjennom undervisningen har jeg ikke bare utviklet ferdighetene på piano og orgel, men også blitt bevisst hvilket privilegium det er å kunne formidle musikk til andre. Å spille kirkeorgel er kanskje ikke det kuleste en ungdom kan gjøre, men det er enormt meningsfullt, sier Jon Martin.
Viktig bidrag
4. juni i år inviterte Lier kulturråd til storstilt Kulturslepp på Lier Kulturscene. Det bys på et stort mangfold av kultur i form av korpsmusikk, rock’n’roll, skuespillerkunst, solister, kor, allsang og dans. Området yrer av liv når Jon Martin entrer scenen for å spille et stykke på piano og motta sitt drømmestipend.
– Det var en flott ramme rundt tildelingen og stor stas å få muligheten til å spille for et stort publikum etter at jeg hadde fått overrakt diplom, sjekk og blomster av ordføreren, sier 19-åringen, som også ble viet spalteplass i lokalpressen.
– Jeg har fått mye oppmerksomhet som følge av tildelingen. Mange i Lier har nok fått med seg hvem jeg er og hva jeg driver med. Slik jeg ser det er Drømmestipendet en kjempeordning for unge kulturutøvere som trenger påfyll av motivasjon, selvtillit, anerkjennelse og oppmerksomhet. 10.000 er kanskje ikke all verden, men for meg betydde sjekken at jeg omsider kunne ta meg råd til å kjøpe notene til Bachs samlede orgelverker, sier Jon Martin.
Har allerede fått deltidsjobb
1. januar 2017 tiltrer Jon Martin som kirkeorganist i Sylling og Sjåstad. Dermed får studenten omsatt kunnskap og ferdigheter til praksis. – Det er en 30 prosent-stilling som gir meg en unik mulighet til å bruke studiene i praksis. Jeg har gått i kirka siden barnsbein og gleder meg veldig, sier han.
Det første av i alt åtte semester ved NMH går mot slutten og deltidsjobb er allerede i boks. Jon Martin har som tidligere nevnt aldri angret på beslutningen, men innrømmer at han fortsatt ikke er helt sikker på om han jobber som kantor om ti år.
– Jeg trives utrolig godt både med studiet og hybeltilværelsen, men har ikke hastverk med å bestemme meg for hvilket yrke jeg skal ende opp med. Det jeg imidlertid vet, er at jeg vil fortsette å tilegne meg kunnskap, fortsette å utvikle meg, fortsette å drive med musikk og spille i sammenhenger som virkelig betyr noe for folk, avslutter Jon Martin.
Tekst: Hege Arstad Foto: privat Utlagt: 12. desember 2016