Hopp til innhold

Drømmetreffet til Sigurd og Julian (begge 17 år) besto av en arena å opptre på, en koreograf til å sette sammen et kunstnerisk innslag samt deltakelse på konferansen =Vi. En «midt i blinken»-gave for to ungdommer som begge er opptatt av at kunst og kultur har dimensjoner utover det å gi publikum fine, underholdende møter med kunst.

konferansen =Vi 2019 i Oslo opptrådte de med et kunstnerisk innslag for en tubasist og en danser. Innslaget hadde de to skapt i fellesskap sammen med Frøydis Rui-Rahman, frilansregissør og kulturskolerektor ved Lier kulturskole.

– Dette har vært en kjempefin opplevelse. Først tenke jeg: kan dette bli bra? Danse mens en tubaist spiller? Men jeg var aldri i tvil om at jeg ville være med. Samarbeidet med Sigurd ble veldig bra, og stor takk til Frøydis, for hennes sterke bidrag til at dette ble så bra, sier Julian. Han er snart ferdig med videregående skole, og tenker deretter å studere barnevernspedagogikk –for kanskje å skaffe seg en utdannelse som han i kombinasjon med dans kan bruke til å arbeide med prosjekt o.l. i tråd med drømmen han beskrev som drømmestipendnominert.

Også Sigurd skryter av samarbeidet med Julian, og begge sier at de kan tenke seg å jobbe sammen en gang senere også. Sigurd har nå planer om musikkstudier, men ser seg ikke som orkestermusiker i framtida. Snarere vil han jobbe med prosjekt der hans musikkutfoldelse kan bety mer for andre mennesker enn at de blir underholdt.

Som nominerte til Drømmestipendet 2019 – som begge fikk – skrev de begge i sine søknader om spesielle hendelser som satte spor hos dem, og fikk dem til å forstå hva kunst og kultur kan bety for mennesker som opplever utenforskap og/eller er på flukt.

Dansen brakte smilet fram

Her er et utdrag av hva Julian skrev om et skjellsettende møte med en liten gutt fra Syria i sin drømbeskrivelse som nominert til Drømmestipendet 2019:

«Jeg er fast bestemt på at det er dans jeg skal drive med når jeg blir voksen. Fram til våren 2018 så hadde ikke jeg en konkret vei jeg ville gå innenfor dans, det eneste jeg visste var at det var dans jeg skulle drive med.  (…) Men når jeg hadde et danseoppdrag i april i 2018 så fikk det meg til å se helt annerledes på det med dans. Jeg var gjesteinstruktør for et folkemusikktilbud for barn. (…) 

Blant de barna så var det en liten gutt fra Syria, på ca. 3-4 år som tok hånda mi og som var med meg og dansa rundt omkring. I starten var han veldig alvorlig og hadde store mørke triste øyne og var heller ikke den som prøvde mest på hverken triks eller trinn. Men når vi etter hvert gikk over til å prøve dansing med live hardingfelemusikk så løsna det, og når jeg kikka ned mot han la jeg merke til at han begynte å smile og fikk et lite glimt i øyet. Etter dette så var han en av de mest aktive barna under hele dansen. Når jeg var ferdig med å undervise barna og det var en liten pause, så fikk jeg vite av en norsk dame som var der og som fungerte som en reservebestemor for familien, at hun aldri hadde sett at gutten hadde smilt så mye før.

Dette gjorde at jeg ble veldig glad på hans vegne og tenkte at tenk om alle barn som har eller har hatt en tøff bakgrunn kan få samme gleden av dans og slippe seg fri, som det denne gutten gjorde. Det som skjedde fikk meg til å tenke på hvordan det hjalp meg som lite barn. Jeg ble i tidlig alder flyttet til der jeg bor nå og det at jeg fikk muligheten til å danse og være pøbel innenfor en viss grense på dansegulvet, gjorde at jeg fikk utslipp for blant annet dårlig minner.

Og det var da jeg kom på ideen om å kanskje kunne utvikle noe i form av dans som terapi for barn som har hatt en traumatisk bakgrunn. (…) For noen så kan det være bedre å være fysiske og vise hva man føler eller har følt, istedenfor å være verbale og snakke om følelser som kanskje kan være vanskeligere for noen. Hadde jeg vunnet Drømmestipendet ville jeg gjerne brukt midlene på studier og kurs rundt det med terapi og psykologi og det å kunne utvikle meg som danser. Det å kunne få mer kjennskap til hvordan vi mennesker er og fungerer i forskjellige situasjoner føler jeg er veldig nyttig for hvilken retning jeg vil gå».

Bruke musikk for å fjerne intoleranse og fremmedfrykt

Sigurd Brevik er også veldig bevisst hvor nyttig kultur kan være som inkluderende «verktøy» som knytter mennesker sammen. Slik skrev han i sin drøm-beskrivelse da han ble nominert til Drømmestipendet 2019:

«Jeg har vært med på flere interkulturelle prosjekter med musikken, og sett hvordan musikk kan føre folk sammen og lære dem om hverandre, på tvers av bakgrunn. Siden musikk er et internasjonalt språk uavhengig av landegrenser og ord, kan det kommuniseres av alle til alle. Musikk spiller i tillegg en viktig rolle i mange kulturer, og den kan lære deg mye om andres levemåter. Dette synes jeg er kjempeinteressant.

Min drøm er å kunne bruke musikken som internasjonalt språk, til å bli kjent med og samle kulturer, og skape internasjonale musikalske forhold. Jeg vil lære hvordan musikken kan brukes annerledes enn det jeg selv er vant med. (…) Jeg ønsker også å se hvordan musikken brukes til mer enn underholdning, for eksempel til læring og rehabilitering. Altså at musikken kan brukes både med underholdningsverdi og sosial verdi. (…) Musikk er et verktøy som kan brukes for å opplyse om andre typer mennesker, og minke intoleranse og fremmedfrykt.»

Ekstra gave til noen utvalgte

Drømmetreffet er en ekstra gave som Norsk kulturskoleråd og Norsk Tipping spanderer på en håndfull av årets drømmestipendmottakere. Kort oppsummert realiseres her noe av drømmestipendmottakerens drøm.

Tekst og foto: Egil Hofsli (Utlagt: 24. september 2019)