Sunniva hadde i 2018 ei adventstid helt utenom det vanlige. Da tilbrakte hun tre uker i de saharawiske flyktningleirene i Tindouf, lengst vest i Algerie. For Sunniva vil ikke bare skrive for å skrive. Hun har et stort sosialt engasjement og vil forfatte tekster som kan utgjøre en forskjell for folk. Derfor laget hun sin helt spesielle adventskalender med instagramprofilen campingtur_pa_uviss_tid, der hele oppholdet er dokumentert med bilder og tekst.
– Jeg fikk tre utrolig lærerike uker, der jeg har fått skrevet mye og blitt kjent med fantastiske mennesker som har levd i flyktningleirer i over 40 år. Målet med skrivinga har hele tiden vært å skrive noe som kan endre folks syn, kanskje til og med spre håp. Derfor var det veldig kjærkomment å få et drømmestipend som ga meg midler til å besøke de saharawiske flyktningleirene. Takket være Drømmestipendet har jeg ikke bare fått anerkjennelse for det jeg allerede har skrevet. Jeg har også fått realisert en stor drøm, sier Sunniva.
Valgte fred og tapte alt
Konflikten i Vest-Sahara kan trygt kalles en glemt konflikt. Da kolonimakten Spania trakk seg ut av landet i 1975, rullet marokkanske styrker – stikk i strid med folkeretten – inn over territoriet og knuste det saharawiske folkets drøm om frigjørelse.
Den påfølgende væpnede konflikten varte i 16 år, der mange flyktet vestover gjennom ørkenen. De som overlevede bomberegnet og de ugjestmilde forholdene endte opp i flyktningleirer sørvest i Algerie. De som valgte å bli værende, er i dag isolert fra omverdenen av en mur som er forskanset av et av verdens største minefelt.
– I 1991 ble Marokko og frigjøringshæren Polisario enige om å legge ned våpnene og la en folkeavstemning avgjøre Vest-Saharas framtid. Men folkeavstemningen fant aldri sted og derfor lever fortsatt 165 000 mennesker i seks flyktningleirer. Saharawiene er folket som valgte fred og tapte alt, fordi Marokko og verdenssamfunnet setter økonomiske interesser foran menneskerettigheter, sier Sunniva.
Nylig møttes partene til samtaler, men det er ikke første gangen. Ifølge Sunniva er det i flyktningleirene blandete meninger om disse samtalene.
– Når de marokkanske utsendingene presterer å stille til samtalene i saharawiske nasjonaldrakter, viser de vel ikke topp seriøsitet. FN er maktesløse så lenge Frankrike – viktig handelspartner for Marokko og tidligere koloniherre – benytter vetoretten sin. Marokko forblir ustraffet selv om landet ikke tar samtalene seriøst og unnlater å avslutte okkupasjonen. Så hvorfor skal landet da foreta seg noe, sier Sunniva.
– Drømmestipendet henger høyt
Sunniva er født og oppvokst i Larvik. Etter første året på videregående skole valgte hun å melde flytting til Flekke i Sogn og Fjordane for å begynne ved den internasjonale skolen UWC Red Cross Nordic. Der møtte hun saharawiske Ladiba, som ble hennes romkamerat og reisefølge til Afrika.
– Interessen for Vest-Sahara økte betraktelig da jeg ble kjent med Ladiba. Men drømmen om å besøke flyktningleirene var egentlig litt virkelighetsfjern helt til tildelingen av Drømmestipendet var et faktum våren 2018, forteller Sunniva. Hun fikk overrakt diplom, sjekk og blomster under en samling i auditoriet på skolen.
– Jeg hadde ingen anelse om hva som var i gjære, og ble fullstendig tatt på senga. Det som er så flott med Drømmestipendet er at det favner så bredt, og at alle, unge kulturutøvere – uansett hvilken lidenskap de har i seg – kan søke for å få midler, påfyll av selvtillit og motivasjon til å realisere drømmene sine. Drømmestipendet er et kvalitetsstempel som henger høyt, så dette var stort for meg, sier Sunniva etter endte afrikaekspedisjon.
Skriveprosjektet
Larvikjenta har alltid elsket å lese og skrive, og finner inspirasjon til sine tekster i alt fra samtaler hun overhører på bussen til refleksjoner hun gjør seg i hverdagen. Da hun begynte på videregående valgte hun nynorsk som hovedmål. Litt «på trass», men mest fordi hun synes det vakre sidemålet har fått et dårlig stempel både blant voksne og den oppvoksende generasjonen.
– Jeg er på ingen måte vokst opp med nynorsk, men jeg synes sidemålet er et utrolig vakkert språk – som vi må ivareta og videreføre. Nynorsken har fått et ufortjent dårlig rykte, og en stor deldrøm er derfor å gi språket den plassen det fortjener gjennom tekstene mine, sier 18-åringen.
I 2016 ble Sunniva belønnet med Ambjørnsenprisen for teksten «Biologilekse», som handler om minner, hvordan en oppbevarer dem og bruker dem.
– Vinnerbidraget ble begynnelsen på et større skriveprosjekt, der jeg er i ferd med å samle liknende tekster som jeg skal sette sammen i et større format. At vi ikke lærer av våre feil, og kanskje gjentar samme feil om og om igjen, handler ikke om at vi er dumme, men at vi ser bort fra minner og tidligere erfaringer. Ved å bruke minnene bevisst, vil vi også ta riktige valg. Noe av det dummeste jeg hører, er at siden en er ung så mangler man erfaring, og derfor kan en ikke delta i diskusjoner eller ytre sine meninger. Alle har erfaringer på den ene eller andre måten, det spørs bare hvordan vi bruker dem. Jeg er overbevist om at mange 15-åringer egner seg bedre i politiske debatter enn hva mange 40- og 50-åringer gjør, sier Sunniva.
Ordenes makt
Å tilegne seg erfaringer gjennom opplevelser og møter med nye mennesker, er ifølge Sunniva alfa og omega for å utvikle både forståelsen for mellommenneskelige relasjoner og skriveferdigheter. Sånn sett har Drømmestipendet også bidratt til at den talentfulle skribenten har gjort seg viktige erfaringer som kommer godt med når skriveprosjektet skal gjennomføres.
– Jeg kom hjem lillejulaften, med mange erfaringer som jeg skal bruke for alt de er verdt i skrivinga. Nå skal jeg fordøye og sortere opplevelser, historiene jeg har blitt fortalt og tanker jeg har gjort meg. Så skal jeg sette dem i en kontekst med tekster jeg allerede har skrevet. Om det ender opp i bokformat, gjenstår imidlertid å se, sier Sunniva Roligheten.
– Likheten er stor
Da Sunniva reiste ned til Algerie, visste hun ikke hva hun skulle forvente seg av oppholdet. Noe av det som slo henne aller mest, var hvor like vi mennesker faktisk er. – Befolkningen er helt avhengige av internasjonal humanitær bistand for å overleve, men tross vanskelige leveforholdene har saharawiene bygd opp et godt fungerende samfunn med en administrativ ledelse og obligatorisk skolegang. Folk bor i hus, har elektrisitet, rennende vann, tv, tilgang til et tidvis fungerende internett …, forteller Sunniva og fortsetter:
– Jeg hadde aldri trodd at jeg ville finne pizzeriaer og skjønnhetssalonger der nede, men saharawiene setter pris på de samme tingene i hverdagen som vi gjør her hjemme, noe som forteller meg at mennesker i bunn og grunn er veldig like. Når det er sagt, mangler befolkningen det de ønsker seg aller mest, det som vi i Norge tar for gitt: Muligheten til å leve som et fritt folk i eget land – og med framtidsutsikter.
Når vi spør Sunnivas om hennes drømmer og framtidsplaner, får vi følgende svar:
– Drømmestipendet har gitt meg troen på egne ferdigheter. Skriving kommer alltid til å være en viktig del av livet mitt, selv om jeg er litt usikker på om jeg ender opp som forfatter på fulltid. 1. juli starter jeg på et halvt års engasjement ved hovedkontoret til Operasjon Dagsverk i Oslo, men hva jeg bestemmer meg for å studere når engasjementet er over, er fortsatt litt i det blå. Jeg mener bestemt at litteratur og ord har makt til å forene mennesker. Min aller største skrivedrøm er derfor å kunne dele alle de flotte tankene, minnene og viktige ordene fra mennesker som ikke har mulighet til å bli hørt. Kanskje kan tekstene mine til og med bidra til at flere får øynene opp for en av verdens glemte konflikter, avslutter Sunniva Roligheten.
Tekst: Hege Arstad Foto: privat (Utlagt: 2. jan. 2019)