Dilan Rasol

Jeg heter Dilan Rasol, 19 år, født og oppvokst i Tønsberg. Jeg har drevet med kreativ skriving siden jeg var 16 år, men tok det mer seriøst når jeg var 18. Driver også med fotografi som en hobby. Jeg går på Forfatterlinje på Buskerud folkehøgskole for å studere dypere i kreativ skriving. Jeg fant interessen i å skrive fordi jeg begynte å elske tanken på å gi ut en bok. Jeg fant et plass der jeg kunne få mine tanker, og scener, ned på papir. Jeg er også veldig besatt av å lese bøker, så mye at jeg leser to (eller mer) bøker på en gang. I starten var det for gøy, men så kom det bøker som satte dype spor i meg. For eksempel: Tante Ulrikkes vei, Bildet av Dorian Gray og Et Lite Liv. Disse stemmene var med meg, hvor enn jeg gikk. Alvoret for å skrive en bok ble sterkere. Det er nesten det jeg kan tenke på. Jeg har en stemme inni meg som venter på å bli brølt ut. Motivasjonen var først vanskelig. Men jeg ble enda mer motivert etter når jeg sendte inn manuskript og fikk sjansen for å bli publisert i en antologi, og så i en magasin, KULT. Jeg gir aldri opp. I dag har jeg funnet drømmen og jobber beinhardt, mer enn det jeg var istand til tidligere. Fordi jeg vil, er å utgi en bok.

Drømmen

Jeg stirret ofte ut vinduet og bare følget med hva som skjedde utenfor huset mitt. Plutselig kunne jeg se inn i tankene mine. Jeg kunne se for meg at jeg var en skuespiller som sto på scenen og salen var fylt med applaus. Jeg kan stå med en Oscar i hånda mi for beste film, holde en tale og spre et budskap ut. Eller at jeg og en annen person sitter på Verdens Ende, sitter på de store steinene og ser ut mot det åpne havet. Mine tanker skaper mange drømmer. Dypest i hjertet mitt ligger drømmen min. Det er å fortelle historier. Jeg tar meg selv i å tenke ofte: hvorfor forfatter? Hvorfor er drømmen min å bli forfatter? Er det verdt alle de endeløse timene foran skjermen uten å få ut et ord de gangene historien sitter fast inne i hodet, men ord strekker ikke til for å uttrykke dem? Eller frustrasjonen som bygges opp til jeg kan få lyst til å slå PCen til biter. Eller er det virkelig verdt alle de gangene familien rundt meg forteller meg at dette ikke er noe å satse på? Jeg hører dem selv når de ikke er her: "Du kommer ikke langt med det, så hva er vitsen?" eller "Du tjener ikke mye penger på det". Jeg kunne ha mange gode grunner for ikke å ville bli forfatter. Jeg har blitt fortalt å ikke gjøre det. Men hva skal jeg gjøre når mitt hjerte, sinn, munn og magefølelse skriker ut for disse historiene? Når en annen del av sjelen min, et annet vesen, sitter inne i meg og venter på at jeg skal lytte på den, slik at historiene skal bli hørt og komme til uttrykk! Det jeg vil oppnå med mine skrive-ferdigheter er å skrive en roman om et tabubelagt tema og åpne opp en diskusjon. Jeg har lyst til å utfordre leseren på å snakke om følelser og skjønne hvordan det kan være i en helt annen situasjon enn de befinner seg i. Litteratur er bygd opp av å engasjere seg, og det er det jeg kommer til å gjøre. Målet mitt er å skrive denne romanen.