Bilde av Filip Kremner

Filip Kremner

Mitt navn er Filip Kremner. Jeg er nitten år gammel og er i nå ferdig på Fyllingsdalen VGS, dramalinjen. Jeg har spilt skuespill ved fordypningsprogrammet til Bergen Kulturskole, men jeg har vært elev ved i Kulturskolen siden jeg var elleve år. Draget mot kunstformen kom fra et inderlig og dypt ønske om å uttrykke meg kreativt. Når jeg nå ser tilbake på hvor stor påvirkning skuespill har hatt på mitt unge liv, greier jeg ikke se for meg en fremtid med noe annet. Jeg har funnet min identitet, og jeg nekter å gi slipp på den. Å finne skuespill var et vendepunkt i selvtilliten min og jeg elsket energien skuespill gav meg. Jeg ble engasjert på en måte skolen aldri greide å mane frem i meg. Jeg ble eldre, og var deltok i flere av teatergruppene i Kulturskolen. Hvert ensemble i disse varierende gruppene fokuserte på forskjellige teaterformer og kunne ta til meg variert lærdom, fra musikalarbeid til Stanislavskij. Sommeren 2019 studerte jeg Meisner-teknikk ved The Neighborhood Playhouse i New York. Oppholdet var finansiert delvis med sparepenger, og Bergen Kommune sitt talentutviklingsstipend. Bevisstheten rundt denne måten å jobbe på, var det beste som skjedde for kunsten min. Uforutsigbarheten som er iboende i skuespill trenger sikkerhet for å gro. Intensiteten i arbeidet, den daglige utviklingen, jeg vil fortsette å videreføre arbeidet mitt i utdanning. Jeg trenger dette for å bli den kunstneren jeg skal bli. På samme måte som Meisner endret meg, vil jeg la all teknikk og erfaring forme mitt uttrykk til det sterkeste det kan bli, for nettopp å kunne yte mitt ærligste hver gang jeg opptrer. Jeg ønsker å kaste meg på strømmen og la den lede meg til det kjennes riktig. Det er ikke et lokk på selvforståelse og uttrykk, den utvider seg i alle retninger. Forståelsen av verden kan føles bredere som skuespiller, inntrykkene som man tar inn, blir tilbakebetalt til verden i tolkningene hos den som beskuer. Streben etter å hver dag være bedre enn gårsdagen forsvinner ikke før jeg kjenner meg klar til å slippe tanken på at å være ‘god’ ikke er oppnåelig. Det er en sinnstilstand, ikke en prestasjon som nås. Mesterstykket ligger i å akseptere. Først som menneske, så som kunstner, slik at du kan begynne å skape det som bare er ditt. Gjennom livet søker vi etter identitet. Jeg har funnet min i skuespillergarderoben.

Drømmen

Min drøm er at om 10 år, er jeg fast ansatt ved Den Nasjonale Scene, med skuespillerutdanning bak meg. Min drøm er at jeg kan se tilbake og vite at jeg sto ved drømmen min, i tykt og tynt, og kom ut bedre av det, både som person og skuespiller. I tider av angst ser jeg frem til det beste ved yrket som ligger foran meg, nettopp kontrasten til usikkerheten, sikkerheten. Den som er der øyeblikket etter første replikk er sagt, som får deg til å stå rett i applausen, som forteller deg at du kommer til å greie deg. Jeg trenger ikke annet for å vite at jeg har oppnådd lykken i livet. Jeg vil kjenne at responsen jeg får er et ekko av mennesker i kontakt med hverandre, i kontakt med meg. Det kryper under huden min. Å høre resonansen av publikum er som å høre hundrevis av hjerter som banker i ett og kommer sammen i en kakofoni av følelser, empati og katarsis. Jeg vil heller ikke begrense meg til ett teater. Alle dører som åpner seg, som jeg føler leder riktig vei, er aktuelle. Det viktigste er at jeg får opptre. I et ensemble, med likesinnede mennesker som alle elsker å by på seg selv. Om det er i Oslo, Bergen eller Tromsø spiller ingen rolle. Jeg elsker yrket og menneskene. Det er frihet i å jobbe frilans, og i å være ansatt ved et teater. Jeg vil oppleve begge deler. Etter hvert har jeg også gjerne lyst å regissere. Det kommer et punkt i en kunstner sitt liv der platformen utvider seg, og man utfolder seg med det. Når den stund kommer, åpner jeg armene mine. Veien før dette er lang og slitsom, jeg vet det ikke vil ta mindre enn mine ytterligste krefter for å oppnå dette. Jeg ser kanskje ikke hele veien framover, men å vite at målet mitt er klarere enn noe annet gjør meg motivert og håpefull. Skuespilleryrket er ikke snilt, det skal det ikke være heller. Når du må kjempe for å komme seirende ut, blir kunsten din bare sterkere av det. Hvis jeg blir tildelt drømmestipendet ønsker jeg å studere en stund i New York, ved The Neighborhood Playhouse, før jeg forhåpentligvis tar residens ved Kunsthøyskolen i Oslo, som jeg endte opp på venteliste til i fjor.