Idunn Feyling

Jeg er Idunn Feyling og er oppvokst i Asker. Jeg er 25 år, og studerer nå siste året på produktdesign i Nederland. Før jeg endte opp her var jeg blant annet i militæret, utdannet meg til bartender i Spania, og jobbet som bartender i de Franske alpene og i London. Jeg har bodd i 5 land de siste 10 årene, inkludert Norge. Reisen hit har vært lang, men lærerik. Da jeg var yngre uttrykte jeg meg gjennom kunst, spesielt tegning. Det var ikke alltid pene tegninger - gjerne ansikter og figurer med mer dystre uttrykk, iblant noe mer groteskt. Jeg fikk flere ganger høre “kan du ikke bare tegne noe normalt?”, noe som definitivt satte spor og ble en utfordring - der jeg lenge jobbet med å finne et enklere og mykere uttrykk. Men det var umulig. Det øyeblikket jeg sluttet å søke aksept hos andre var det øyeblikket jeg begynte å bli fornøyd med kunsten min, der jeg begynte å akseptere meg selv. Og ja, det ville kanskje vært enklere om jeg gjorde og lagde det som var mer “mainstream”, men det er ikke meg. Jeg lever for følelsen av å gjøre inntrykk, sjokkere og åpne øyne og sinn gjennom kunsten. Tegningen og kunsten forble et kreativt og følelsesmessig utløp lenge, og er det fortsatt til den dag idag. Ved siden av en hverdag med søken etter å finne min plass var det ikke før jeg flyttet ut av Norge og til London i 2017 at jeg tok et mer seriøst steg i retningen mot lidenskapen. Der begynte jeg på den kjente skolen University of The Arts, på et forberedende kurs i kunst og design. Vi fikk muligheten til å teste ut forskjellige retninger som arkitektur, grafisk design, kostyme- og produktdesign. Valget falt på sistnevnte, og i skrivende stund går jeg siste året mitt på en fire-årig bachelor i design på ArtEZ i Nederland, hvor jeg omfavner og utforsker det rare, det “ekle”, det nytenkende - fremtiden - omhandlende menneskets sinn og kropp i form av tenkning, skriving og materiale. Jeg jobber som en multimedia artist med film, fotografi, materialer og kostymer. Nederland ble en arena for meg med frihet til å være meg selv - og en søken etter likesinnede, men jeg håper på å ta med kunsten og uttrykket mitt med tilbake til Norge hvor jeg kan inspirere yngre til å uttrykke seg like fritt.

Drømmen

Jeg har en drøm om å bli sko og kostymedesigner, der jeg jobber med bærekraftige materialer, som menneskehår. Jeg er på siste året av min bachelor i design i Nederland, og gjennom de siste 12 månedene har jeg jobbet med å bygge opp et bibliotek av tekstilprøver der jeg bruker menneskehår. Jeg har lenge lett etter det mest optimale og bærekraftige materialet der ute, og jeg har funnet det på toppen av hodene våre. For noen er det kontroversielt å bruke vår egen pels, men jeg mener at vi har levd lenge nok i det trekantede hierarkiet mellom dyr, mennesker og naturen, og at det behøves et skifte til det sirkulære. Jeg drømmer også om å skape et system der alt håret som blir kastet fra frisørsalonger går til produksjon av nye tekstiler. Enda mer langsiktig jobber jeg med å etablere et system der vi donerer, eller betales, for lengdene av hår vi har til tekstilproduksjon, der noe vakkert kan skapes - og det er denne visjonen jeg drømmer om å uttrykke gjennom sko og kostymedesign i mitt bachelorprosjekt. Jeg samarbeider allerede med en jente fra Bulgaria som spinner menneskehår om til garn i Italia, og det ville vært utrolig spennende å få reise ned dit sammen med henne for å lære mer om produksjonen og systemet. Jeg har mange store drømmer, og for å nevne noen få til - jeg drømmer om å gå et mer extensive skodesignkurs i Italia ettersom jeg snart er ferdig med et ettårig grunnkurs i skodesign her i Nederland, jeg ønsker å ta en master i kostymedesign i Norge eller i London, og å få jobbe eller ta et internship på kostymeavdelingen på Den Norske Opera. Og gjennom alt dette ønsker jeg å fortsette søken min rundt bærekraftighet i produksjoner, og å utforske dypere hvordan menneskehår kan settes inn i et system. Å få etablere et eget studio i Oslo etter fullført bachelor er enda en drøm, der jeg kan fortsette å utforske dette bærekraftige materialet, og være med på å revolusjonere Norges bærekraftighet ved å starte opp dette systemet. Jeg har en drøm om å inspirere yngre generasjoner til å se oss selv som materiale, se verdien i oss selv, og inspirere til å tenke utenfor boksen. Det er mye motstand i det, som jeg stadig møtes med, men jeg vet at det blir verdt det til slutt.